«Den smarte husker det han har blitt lært. Den vise stiller spørsmål ved det.»
Spørsmål er en av de tingene som er helt essensielle for menneskets utvikling.
Hvilke spørsmål stiller man seg selv? Hvilke spørsmål stiller man til de man møter?
Hva hadde du spurt om hvis det var bare ett spørsmål du kunne stille? Det er et interessant tankeeksperiment.
«Hva er det du ønsker å utstråle?»
Dette spørsmålet er helt enestående. Det forener det ytre
og det indre univers, det åpner opp våre dypere ressurser, det får oss
til å se i bredden, i høyden og i dybden; det forener kroppen, talen,
sinnet; det sørger for at vi lærer og modner – og kan derfor ta oss så
langt som helst. Mulighetene er ubegrenset.
I vår tid så er det slik at uvitenhet er det beste forsvar, og galskap er det beste alibiet.
Årets drapsstatistikk har nå økt med 3 personer. Heldigvis så er det slik her at du ikke regnes som normal hvis du tar med deg en kniv, venter på en buss, og så skjærer over halsen på den ene passasjeren etter den andre. Men hvorfor i all verden er det slik at du kan slippe ansvar for dine handlinger? Tilregnelighet burde være totalt irrelevant for rettssystemet. La psykiatere forske seg ihjel på dette. Ethvert normalt retssystem må ha forsvar av borgere som mål. Men nei.
Galskap burde ikke være formildende, men skjerpende. Destruktive elementer, de som skader andre og utgjør en fare for menneskene rundt, må sperres inne for alltid – og settes i arbeid. Dette er en av grunnene til at jeg sier vi har et opp-ned samfunn. Jo verre oppførsel – jo mindre ansvar har du for dine handlinger. Vi ser det i strafferetten, i NAV-systemet, kriminalomsorgen og på alle mulige og umulige institusjoner som har omsorg for «de svakerestilte» – ikke de eldre – som mål. Kan du ikke norsk – så vil du alltid ligge milevis foran alle andre.
Jo mer leven du lager – jo mer får du. «Psykisk» uføretrygd, selv om du er tidligere asylsøker, voldtektsmann eller massemorder er på rundt 15.000, det dobbelte av hva en sykepleier med skadet rygg kan få. Det er det vi borgere som betaler for. Lag et leven, ødelegg gjerne noen liv i samme slengen. Da vil politikere kaste andres penger etter deg, og noen av de flotteste menneskene vi har vil stå i kø for å ta vare på deg. Velkommen til Norge og Vesten.
Staten er noe som mange ønsker å leve av. Men de glemmer at Staten lever av alle sammen. Når den ene delen av befolkningen begynner å ta inn over seg at den andre delen får omtrent like mye for å gjøre ingenting, så starter nedtellingen. Når den sistnevnte delen ser at den førstnevnte viser misnøye, så begynner de å handle som små kranglete barn som ikke får viljen sin. Da fortsetter nedtellingen. De første dette går ut over er de virkelig syke og gamle, de som virkelig trenger vår støtte. Tragisk, men sånn er det når man har et system der en gruppe kan stemme til seg andres penger, bare de er store nok.
Demokrati kan være så mangt, og i dagens form er mindretallet prisgitt flertllets avgjørelser, som de må være med på økonomisk, fysisk og ofte også psykisk. Så selv om flertallet lever i et flott demokrati, så lever mindretallet i et 100% diktatur. Når det er sagt – idag så står det et likhetstegn mellom demokrati og penger. Systemet, politisk virksomhet, baserer seg på at politikere bestikker velgere av idag med velgernes egne penger fra imorgen, og det til velgernes egen jubel… I tillegg til å være lånefinansiert, så er dette et pyramidespill, der en stor del av aktørene satser på å få mer ut av systemet enn de putter inn. Det siste der alene er en dødsdom. Det er bare et spørsmål om tid, og politiske og økonomiske systemer er såpass store at det tar gjerne over en generasjon å gå under. (En annen fin ting med et slikt tidsperpektiv er at da er det små sjanser for at mannen i gata forstår tegningen.)
Men det er et annet tema.
Så – hva skal man gjøre? Det er mange muligheter. Men det man kunne ha gjort, i hvert fall innenfor rammene av det smertefritt oppnåelige på kort sikt, er å gå for en videreutvikling av det sveitsiske demokratisystemet. Man beholder fellespotten – men det er kun de som bidrar eller har gitt signifikante bidrag, som kan stemme. Så tar man politisk virksomhet og reduserer det fra å være en på mange måter svært lukrativt og lite krevende geskjeft, til å være en frivillig virksomhet basert på personlig overskudd.
Det tror jeg alle vi – og spesielt våre barn – hadde profitert på.
Valget er over. Demokratiet går sin gang. Det mangler såklart ikke på beskyldninger fra den tapende part. Anders Behring Breivik og brunskjortene har vunnet, hører jeg.
Hvis ABBs korte medlemskap i FrP skal definere alle som stemte på partiet, hvordan vil Lenin, Stalin, Pol Pot, Røde Brigader og andre ideologiske opphavsmenn og «velgjørere» definere sosialismens moderne arvtagere? Den eneste forskjellen på Hitler, Mussolini og de tre førstnevnte var anerkjennelse av privat eiendomsrett. Ellers så førte de helt lik politikk. De førstnevnte stemplet, forfulgte og drepte millioner mennesker med annerledes ideer enn dem selv fordi ideologien de fulgte krevde verdensherredømme. De sistnevnte stemplet, forfulgte og drepte millioner av mennesker med annerledes gener enn dem selv, fordi de ville ha verdensherredømme. De førstnevnte er internasjonalsosialister, de sistnevnte er nasjonalsosialister. Begge eksisterer i en litt snillere utgave idag. Den heter sosialdemokrati og finnes i to utgaver – rød og blå. Er det virkelig en så stor forskjell? Jeg synes ikke det.
Det morsomme med FrP er at de baserer sine ideer, med unntak av reduksjonen på innvandringen, på det samme fundamentet som den konvensjonelle venstresiden. Det er derfor de er uenige i kun 10-15% av fordelingen av statsbudsjettet med de rødgrønne. Noen vil tvinge landet og alle borgere med på sitt internasjonale prosjekt og endre nasjonal identitet fordi det er så fint og moralsk riktig, andre vil tvinge landet til å forbli sånn som det var fordi det er så fint og moralsk riktig. Noen vil sponse et utviklingsprosjekt i Uganda med andres penger, noen vil bygge en gangvei på Østlandet med andres penger, og noen vil utvide et eldrehjem i Nordland – med andres penger. Men potten er jo begrenset, og der har vi konflikten gående, en konflikt som bare vil øke styrke. Så det jeg er mest opptatt av er det prinsipielle, fordi prinsipp kommer før alt annet.
Men den tankegangen er lite lønnsom for konvensjonelle politikere som lever av å bestikke velgere av idag med velgernes egne penger fra imorgen – og det til velgernes jubel… Så det vi får høre er ikke prinsipialitet og logisk tenkning men diplomatisk visvås og regelrette løgner isteden. Så i dette tilfellet her er det kollektivisme som helhet, derav sosialdemokrati av idag, som opptar meg – fordi det er flertallets diktatur. Her er mindretallet prisgitt flertallets avgjørelser, fysisk, økonomisk og ofte også psykisk. Individets eiendomsrett og fulle råderett over egen kropp blir ikke anerkjent fullt ut – Staten, kollektivet, er totalt overordnet borgeren. Menn og kvinner som utgjør mindretallet er prisgitt flertallets avgjørelser. Når A og B tvinger C med på sin ide og tar pengene hans/hennes så er det et overgrep, men bare man oppskalerer dette litt så blir dette plutselig perfekt demokratisk praksis. Det kan ikke være moralsk riktig å tvinge friske voksne mennesker med på sine ideer bare fordi man synes at de er så gode. Å formidle slik holdning fremmer fred. En slik holdning fremmer fredelig samhandling basert på gjensidig, ekte respekt og reell toleranse. Ungdom lærer ikke det av dagens politikere. de færreste lærer dette av sine foreldre. Så da vet vi hva som venter oss i fremtiden – mer av det samme.
Fellesskap! Ropes det fra det rødgrønne hjørnet. Fellesskap, virkelig? Det de ropende hordene av små barn med voksne kropper vil er at alle skal samles om deres ideer. Ikke alle andre sine, ikke FrP sine, men deres og kun deres. Fordi de er de riktige.
Fellesskap er fint det, så lenge det er frivillig. Mange diskuterer hvilket fellesskap som er riktig. Men dette er spørsmål nummer to i rekken. Det første er hvorvidt det er riktig med felesskap i utgangspunktet – altså er fellesskapet basert på tvang eller er det frivillig?
«Heller hundre år med mensen enn fire år med siv jensen» sier den rødgrønne «Malin» og hennes smånevrotiske mann samstemt mens de sipper kaffe på Grunerløkka. Nettopp. Noen år med lidelse for den ene delen av befolkningen, så noen år med lidelse for den andre delen. Alle år med spydigheter, hat og elendighet, frem og tilbake. Dette er kollektivismens pris. Med et system basert på frivillighet så hadde Malin sluppet både fire år med Siv og et århundre med … .
Den såkalte intellektuelle eliten, hvem det nå enn er (kjønnsforskere, sosiologer er i alle fall inkludert ) snakker om at den nye regjeringen vil forandre velferdssamfunnet som vi kjenner det, og store deler av samfunnet nikker i takt. Men hvor mange kjenner til velferdssamfunnet vårt egentlig? Ikke mange. Så vi må nok se på noen grunleggende tall for å kunne gjøre oss selv opp en logisk gyldig mening:
Siden fundamentet for velferdssamfunnet er redistribusjon av penger, så vil det som forteller oss mest om levedyktigheten til dette samfunnet være statsbudsjettet og pensjonsfondet. Så la oss ta en titt på statsbudsjettet 2013, synes den har noen interessante tall. Vi klarer å gå i break even, sånn omtrent, med ca et tusen seks hundre milliarder i potten. Summen av statens inntekter fra skatter og avgifter fra borgere er satt til ca 856 milliarder. Hvis vi gjør dette regnestykket ganske unøyaktig men så enkelt som mulig, og dermed deler dette tallet på befolkningstallet, som er fem millioner, så betyr det at hver enkelt borger, nyfødt som gammel, betaler 171.000 tusen i året for velferdsstaten. Pensjonsfondet pr idag er på ca 4500 milliarder, mens statens pensjonforpliktelser pr idag beløper seg til ca 5797 milliarder. Så vi er ca 1300 milliarder i underskudd der. Her bør vi spørre oss selv – hvilken vei går utviklingen? Statens perspektivmelding fra 2012 forteller oss i meget diplomatiske ordelag hvor vi er på vei. Oslo kommune sitt budsjett kan forøvrig også være interessant lesing. Kommunens gjeldsgrad forventes å øke fra 57 prosent i 2012 til hele 80 prosent i 2016 som i kroner innebærer at lånegjelden vokser fra 21 mrd. til godt over 37 mrd. i 2016. Det vokser ikke på grunn av tilfeldigheter, men på grunn av økende behov for mer penger. Det stadig økende underskuddet dekkes av stadig mer låneopptak fra fremtiden, og hvem skal betale tilbake alt dette er spørsmålet. Våre barn og barnebarn, såklart – og vi selv også, ved oppnådd pensjonsalder. Så ja, vi har det riktignok utrolig bra nå, og mye bedre enn stort sett alle andre. Men per idag så sitter vi på en voksende boble, akkurat som alle andre. Trenger vi en forandring? You tell me…
Mang en stor europeer har i tidenes løp forhandlet med og besøkt den Muslimske Verden i håp om å bringe den nærmere vår verden. Men verken kompromissbasert politikk, ettergivenhet, penger og åpenhet, ei heller kjærlighet, har kunnet reformere Islams tilnærming til mennesket og andre sivilisasjoner. Humanisme er alltid bankerott i møte med Islams hellige, uforanderlige, evige krav om underkastelse. Så istedenfor er det de europeiske byene som gradvis blir omvendt til en annen Kabul, en annen Islamabad og en annen Mogadishu. Årsaken er at Islam er en ekspansjonistisk overherrreideologi. Muslimer er Islams første og største ofre – og de setter en gammel eventyrbok over alt annet. Islams grenser har vært blodige siden dag èn – og muslimer begynner å forbinde sitt nye land med gamlelandets religiøse og kulturelle identitet. Den tragiske sannheten er at jo mer Islam, jo mindre fred. Jo flere muslimer det er i et land, jo verre fungerer landet. Som det sies – om det er noe galt med religiøs fundamentalisme, så må det være noe fundamentalt galt med religion.
Det finnes mange meninger om hva Islam er. Men alle de er nettopp det – personlige meninger, ikke noe annet. Sannheten er at det er bare meningen til Allah eksempelet til Mohammed som teller. Den islamske trosbekjennelsen omhandler kun de to skikkelsene. Deres budskap og eksempel, den kan man lese om i grunntekstene. Hvorfor faller stadig flere kulturelle muslimer tilbake på innholdet i religionens grunntekster istedenfor å ta avstand fra det?
La oss først se på dagens Europa. I kjølvannet av oljeembargoen åpnet politikere Europas porter for alle og enhver på 70-tallet. Med den såkalte arbeidsinnvandringen fikk islamistene sine første brohoder her i vest, og venstresiden fikk flere trofaste velgere. Sprengladningene var lagt ut.
Situasjonen? Islam, med alt hva den innebærer av religion, kultur og politikk, egen økonomi, rettssystem, sosial uro, kriminalitet og terror blir en stadig større maktfaktor. Et vanlg fenomen er at innvandrerungdom, eller mer presist – ungdom med islamsk bakgrunn, går amok i svenske, franske og andre forsteder. Det er ikke første gang dette skjer og det er heller ikke den siste.
«Hvorfor kaster dere stein på oss? Jeg er her om pappaen din trenger hjelp dersom han krasjer bilen sin, jeg hjelper søsteren din om det begynner å brenne på kjøkkenet hennes. Jeg kommer til å svømme i iskaldt vann for å hjelpe din lillebror om han har falt ut av en båt. Jeg kommer til å hjelpe mormoren din om hun får hjertestans, og jeg kommer til og med til å hjelpe DEG dersom du går gjennom isen en solfylt dag i mars» skriver en svensk brannmann i et åpent brev til bråkmakere i Sverige.
Disse ungdommene ramponerer ikke bare andre menneskers eiendom. De angriper ikke bare politiet. Det de gjør, er å angripe det europeiske samfunnets humane kjerne. De kaster stein på brannmennene og ambulansepersonell, truer dem med skytevåpen, de skjærer over brannslanger, de brenner biler, skoler, barnehager. (I Frankrike har de til og med stoppet busser, tog og ranet alle ombord.) Mens de gjør det, så skriker de ut noe som kan høres helt uforståelig med det første: «Go home, it’s not your war!». Hva er det de snakker om? Krig? Hvilken krig?
Moskeene spretter opp her og der. Stadig flere tradisjonelle islamske klesdrakter er å se i gatene. Fra Russland til Spania og England så er det titusenvis, og i visse tilfeller hundretusenvis muslimer som jevnlig blokkerer gatene og vender seg mot Mecca i bønn. https://www.youtube.com/watch?v=TOSFT3FxqgM
Det er bare å søke på nettet. Faktum er at Islam har ikke blitt reformert. Den islamske verden har ikke blitt demokratisert. Istedenfor så er det Vesten som blir islamisert.
Folkemord og etnisk rensing, de bestialske drapene og terroraksjonene, disse opptøyene i svenske og andre europeiske byene – hvis vi kikker på verden, så vil vi faktisk se at disse tingene er normalen mange steder, og det er vondt å vite. Men det er bare en levende ideologi idag som opphøyer alt dette til en religiøs plikt. Grunntekstene er der for alle å se. Det samme gjør historien, og youtube -lignende nettsider er fulle av groteske videosnutter fra den muslimske verden. Det går i avkutting av hoder og kjønnsorganer. Hvorfor er det så få (og ingen blant samfunnstoppene, ekspertene og «forskere») som tør snakke om elefanten i rommet?
For det første så strider det mot den gjeldende sosiale teorien – multikulturalisme, som i virkeligheten ikke står for noen tolerant pluralistisk multikultur men for det rakt motsatte. Hva skjer med de som kritiserer Islam? For det andre så er det bare å se på nyhetsbildet.
Theo Van Gogh ble halshugget og skutt på åpen gate, midt i rushtrafikken. Salman Rushdie og norske William Nygaard, Geert Wilders, Kurt Westergaard, Lars Vilks og Lars Hedegaard er navn alle burde kjenne til. De trenger vår støtte – de har ofret sin egen og familiens trygge tilværelse for europeernes frihet. Deres filmer, deres kunst og deres ord viste Islams politiske, supremacistiske ansikt til et bredere publikum. De viste oss summen av Islams historie, teologi, politikk og tenkning. Og det er derfor de lever med en dødsdom over seg alle sammen. Det er derfor de har blitt utsatt for drapsforsøk. Fordi de viste hva Politisk Islam, Islamisme, Ortodoks Islam var ifølge Islam selv. En slik avsløring er en dødelig fornærmelse mot Allah og profeten. En slik avsløring er utålelig for en islamist. Straffen for en slik avsløring er døden. Hvordan man tilber sin gud inne i hodet sitt – det er religion. Hvordan man behandler andre mennesker etter befalinger fra denne guden – det er religiøs politikk.
Landene våre har mer enn nok av besteborgere som pjatter i vei om ytringsfrihet og lignende. Men når mordere kommer på døra til de få som tør kritisere en destruktiv, undertrykkende, ekspansjonistisk ideologi, så klarer ingen av dem engang å legge fingeren på tastaturet. De er redde. De er livredde – og gjør det de kan for å distansere seg og ri av stormen. For de vet – kritiserer du Islam så kommer det mennesker etter deg. Det kommer mennesker etter dine nære og kjære. De kommer ikke for å snakke – de kommer for å utføre et mord, og de kommer ikke til å gi seg. Aldri. Jihad varer så lenge det eksisterer noen som gjør motstand mot jihad, fysisk eller psykisk. Islam har oseaner av tid. Mang en europeisk struts, flasket opp på politisk korrekthet og kastrert gjennom velferdsbarnehage-mentalitet vil tenke: hvorfor skulle de ikke la oss være bare vi er ettergivende eller bestikker dem, er de ikke mennesker som alle oss andre?
Vel, kommer Skattetaten til å la deg være hvis du er ettergivende eller bestikker funksjonærene? Nei. Etaten kommer til å kreve inn sitt med urokkelig presisjon helt til kroppen din blir til jord, og så går den etter dine arvinger. Er Politisk Islam snillere?
For å forstå hva som foregår, for å kunne gjøre noe med et problem, så må man først forstå det fullt ut. Man må se på alle de underliggende faktorene. Det krever ryggrad, en vitenskapelig, sannhetssøkende tilnærming i bunn og integritet. Alt det som ikke finnes i den konvensjonelle, mainstream-politikken, fordi det rett og slett ikke er lønnsomt. Men det er visse ting som er umulig å gjemme bort. Man kan ikke oppheve naturlovene med politiske vedtak, moralisering eller ved å grave hodet ned i sanden.
Ethvert menneske blir født inn i en allerede eksisterende historisk, kulturell og sosial kontekst, og ingen analyse av den menneskelige situasjonen er komplett uten at vi har tatt dette i betraktning. Alle individer er vidt forskjellige. Samtidig så består alle av de samme partiklene, molekylene og genene. Kombinasjonene varierer litt, men byggesteinene er de samme. Alle ser noenlunde like ut og vil stort sett det samme, nemlig unngå det de ikke liker og oppleve mer av det de liker. Så det er visse fundamentale likheter, og det er visse grunnleggende prosesser. Men til tross for alt dette, så ser vi enorme, ofte uforsonlige forskjeller menneskene imellom. Ikke rent ofte resulterer disse forskjellene i død og elendighet. For å forstå dette, så må vi se på hva det er som styrer tilblivelsen og utfoldelsen av de psykologiske forskjellene. Det betyr at vi må virkelig forstå et menneske og se hva som driver det. Men å forstå et menneske fullt ut betyr å forstå hvordan menneskets indre og ytre verden henger sammen, og for å forstå dette, så må vi se på den sosiale, den kulturelle, den historiske konteksten og den ideologiske konteksten. De religiøse fanatikere skjærer over strupene på hverandre fordi de er uenige om hva som skjer med dem etter at strupen har blitt skåret over. Islam kan ikke reformeres uten at den slutter å være islam, derfor har den aldri blitt reformert. Hva islam har gjort med muslimene ser vi ut ifra måten de behandler sine uvenner og døtre på. Om Islam hadde stått for fred så hadde islamske fundamentalister vært de fredeligste og mest kvinnekjære menneskene i verden.
Så: hvem er det som utmerker seg med terroraksjoner mot sivile i vesten i dag? Hvem var det som sto bak opptøyene her hjemme, i Sverige, i Danmark, i Frankrike? Hvilken identitet gir den utøvende part til seg selv? Hvordan betegner den seg selv? Hvem var det som var ofrene? Hvem er det som utmerker seg med overfall, voldtekter og konedrap? Hva er fellesnevneren?
Det kan være bare en årsak. Det kan være mange årsaker. Men et kritisk – altså vitenskapelig – blikk som undersøker alle de underliggende faktorene innebærer også en undersøkelse av fenomenet som kom før alle andre – Islam. Islam har skapt en religiøs, historisk, kulturell, sosial, og dermed også psykologisk kontekst. Den har avfødt en religion, en politikk og en kultur; summen av hendelser styrt av denne ideologien har i århundrenes løp blitt til historie – og alt dette påvirker og former psyken til ethvert menneske som blir født inn i denne konteksten. Så for virkelig å forstå mennesket bak opptøyene, så må man også forstå den karakteristiske kulturen og historien som formet dette mennesket – og for virkelig å kunne gjøre dette, så må man forstå selve kilden til alt dette. Det betyr at man må for å forstå Islam. Religionshistorisk så samlet Mohammed kun 150 tilhengere under sin tid som en kranglete, men fredelig profet. Skaren av tilhengere begynte å vokse når han oppfant jihad og begynte med ran av karavaner fra Mecca og så krigføring. Ran og krigføring er lønnsomt og i løpet av et tiår så lan han under seg hele Arabia. Teologisk sett så er Islam ekspansjonistisk. Den er ute etter islamisk fred, og i Islam, det blir ikke fred før hele verden er underlagt islam. Den islamske freden oppnås gjennom jihad. Den mest uhyrlige forbrytelsen er å være uenig med Allah og Mohammed, og må straffes deretter. Jihad er verktøyet, og jihad er ikke bare direkte krig – alt som gagner Islam, er jihad. Å si at Islam er fredelig, er jihad. Å donere penger er også jihad. Enhver muslim er forpliktet til jihad. De som følger befalingene loves et utall himmelske jomfruer i nød. De andre, såkalte hyklerske muslimer, befales derimot død og fordervelse, både her og i etterlivet. Islam har evigheten som mål. Så islamister kommer ikke til å gi seg. Historisk sett så har Islams grenser vært blodige siden år 624 A.D. Noe som betyr at enten så var alle folkeslagene og kulturene islam møtte på svært fordomsfulle, eller så er det noe alvorlig galt med Islam. Sunni og Sjia har kriget mot hverandre nesten like lenge. Kulturelt sett så har en emosjonell, aggressiv væremåte en helt annen posisjon i islamsk kultur enn i mange andre store kulturer. Islam har ekspandert ved sverdet. Dette sverdet kan vi for eksempel se på det Saudi-Arabiske flagget. Begrunnelsen for bruk av sverdet er teologisk – kamp mot fiendene til Allah og profeten er en plikt for de troende. Psykologisk sett så lever den troende muslimen i en kontinuerlig tilstand av trauma fra omskjæring i en relativt voksen alder kombinert med kognitiv dissonans grunnet det konfliktfylte, eksplosive spenningsfeltet mellom helt motstridende psykologiske og teologiske faktorer:
Det evige slavefoholdet til sin sjalu gud og krigerprofet kontra lengselen etter fri utfoldelse og livets gleder; seksualitetens syndige natur kontra naturlige lyster; den kvinnelige ærens altoppslukende betydning for æren til mannen; den såkalte «Islamic Narrative» kontra den virkelige historien; observasjon av den hjerteskjærende brutaliteten og elendigheten i den islamske verden kontra fabler om gamle tiders storhet; ufred i «Islams hus» og velstanden i den urene Vesten; koblingen av gamlelandets kulturelle, muslimske identitet til det nye ikke-muslimske, kristenkulturelle landet bebodd av kafirer. (En kafir er den største fienden til allah, profeten og muslimen. En kafir er det verste mennesket på denne jord. Å bli kalt for en kafir er den største fornærmelsen for en muslim.)
Dette fortsetter med kvinnens gudegitte mindreverdighet kontra forelskelse; kvinnens urene natur kontra kjærligheten til egen mor og datter; menneskets naturlige dragning mot fredelig sameksistens og påbud om kamp for Allahs sak (jihad); tiltrekning til de urene, vantro fristerinner og konsekvenser av frafallenhet: sosial stigma, eventuell fysisk straff og den dype frykten for evige pinsler i underjordiske torturkamre.
Legg til inngifte i x antall århundrer, så har man svaret på hvorfor det er så mye hysteri, hat og elendighet. Destruktive rollemodeller, destruktive normer, destruktiv tenkning. Dette oppstår hvis positiv kvinnelig påvirkning er fraværende. Individer og samfunn som undertrykker kvinner vil aldri finne fred.
Resultatene av dette ser vi overalt, og blant annet i brutaliteten som Allahs soldater oppviser i møte med sine fiender. Fiendens kvinner og barn lider samme skjebne som stridende menn. Det går i voldtekt, avkutting av spesifikke kroppsdeler: kjønnsorganer, neser , ører, tunger, samt lemlestelse av lik. (Saudi Arabia og Iran har for eksempel fjerning av øyet som en legitim straff den dag idag. Æresdrap, omskjæring og avkutting av nese eller syre/kokende vann i ansiktet er heller ingen uvanlig kulturell straff for kvinner i mange muslimske land).
Islam betyr underkastelse, og resultatet av underkastelse er fred. Alle som motsetter seg underkastelse er Allahs og Profetens største fiender. Å være uenig med Allah, Profeten og dermed også Ummah er den største fornærmelsen mot Islam. Grunntekstene forteller oss at straffen for det er en smertefull død. I Vesten idag så blir sadistisk vold sett på som patologisk – men Islam står for det motsatte. Når vi forstår dette, forstår vi årsakene til brutaliteten.
Overgrep og tortur i en større, kulturell eller samfunnsomfattende skala er en projisering av kulturelle tabuer. I Islam så blir seksualitet generelt og kvinnelighet spesielt betraktet som noe skamfullt og syndig, og er noe som vekker forakt. Uenighet, individualisme, blir sett på som uvilje til underkastelse for kollektivet, og er en dødelig fornærmelse. (Litt som i ethvert brutalt fengsel.) Lemlestingen som jihadistene utfører, bærer preg av dette.
I hodet til Allahs soldater så stadfester voldtekt offerets slavestatus i forhold til både overgriperen og kollektivet. Kastrering fjerner fundamentet for identitet og manndom, og stadfester offerets uverdi i forhold til kollektivet, Allah og Profeten. Avkutting av nese og vansiring av ansiktet fjerner personligheten – offeret blir gjort usynlig, fordi dets blotte eksistens er en fornærmelse mot Ummah. Avkutting av ører og tunge fjerner evnen til å kommunisere – formidle og høre fornærmelser om Ummah (kollektivet), Allah og Profeten. Lemlestelse av resten av kroppen, mens det er levende og så etter at døden, symboliserer reduksjon fra menneske til et uverdig kjøttstykke – en velfortjent straff for det som er den mest uhyrlige forbrytelsen i Islam – manglende aksept for Allah og hans Profet, og deres Ummah.
Kulturellt og teologisk så blir slik vold ikke bare sanksjonert, men også belønnet, her og i etterlivet. Jihadistene blir sett på som helter. De stopper besudlingen av Islam, og muslimene. De gjenoppretter Islams, Allahs og Profetens ære. De sprer Islam – og blir belønnet deretter.
Strategisk så gjør den massive voldsbruken jihadistene til en aktør som det er umulig å glemme. Dette blir sett på som respekt i den islamske betydningen av ordet – som er nært beslektet med frykt. Denne formen for respekt blir sett på som første steg på vei mot verdens underkastelse for Islam – og en slik underkastelse er Islams mål.
«Vi bruker droner og de bruker macheter, det er ingen forskjell, mord er mord, det er de som er den tapende part siden det blir drept flere av dem enn oss» – hører jeg noen sosialistiske internasjonalister jamre om. En muslimsk terrorist ligger vanligvis langt over en entreprenør på de vestlige sosialistenes rangstige. Mange tror åpenbart at det å være dum, fattig, misfornøyd, hysterisk, voldelig og hevngjerrig gjør deg automatisk til et sannhetsvitne istedenfor en radikal taper. Men den største taperen er egentlig den som ser det slik. For det er umåtelig stor forskjell på et overfladisk konsumsamfunn og en supremacistisk dødskult.
Over århundrenes løp så har Europa blitt til et sivilisert sted. «Å være sivilisert» – dette konseptet eksisterer ikke i alle samfunn. Verdens ulike kulturer utviklet særegne forhold til vold, som var – og dessverre er – en del av den menneskelige eksistens. Europeere, på lik linje som noen kulturer i Østen, forsøkte alltid å opphøye voldsutøvelse fra å være noe grotesk til en gentlemansport. Dette var på ingen måte en lineær utvikling – ting gikk opp og ned. Men forsøk på å gjøre voldsutøvelse til en mer sivilisert prosess kan vi se i Europas alle historiske epoker. Det handlet om å teste seg selv, om fair play, en slags dødelig ærlighet og renhet, like muligheter og ikke minst en verdig død. Konseptet «Duell» var et viktig steg i denne retningen, og til slutt så druknet den magevrengende menneske-mot-menneske volden i humanisme, velstand og høyteknologiske avlivningsmetoder. Derfor blir vi uvel og desorienterte når strupekuttingen og den påfølgende glorifiseringen kommer så tett på.
Muslimsk innvandring har ført Islams afghanske, somaliske, pakistanske normer til gatene i London, Stockholm og Oslo. Individuelle voldelige handlinger kan oversees. Men det er ingenting som er individuelt ved alle disse tilfellene. Dette er mer enn en voldskultur. Dette er en voldssivilisasjon.
Hvorfor er det slik? Fordi Islam gikk en annen vei. Vold fungerer og den kan lønne seg. Ellers så hadde den forsvunnet fra jordens overflate. Den mest brutale og den mest iherdige har store sjanser for suksess. I Islam så blir voldens kvantitet og omfang sett på som en kvalitet i seg selv. Istedenfor å gjøre voldsutøvelse umoralsk, så gjør Islam voldsutøvelse hellig. Den opphøyer halshugging til et ritual. Den opphøyer mord til en guddommelig handling. Den opphøyer stammekrig til en religiøs plikt. Jihad er utslettelseskrig opphøyd ved hjelp av teologi. Islam har ekspandert ved sverdet. Nå ekspanderer den også ved demografi.
Så spørsmålet vi bør stille oss er:
Tror vi at Europa vil forbli den samme med den nye, raskt voksende befolkningen?
Hvordan kan vi vite om en politiker lyver? Man ser leppene bevege seg 😉
Når jeg vokste opp, så fikk vi stadig beskjed om at visse ord, viss type tenkning og oppførsel var uakseptabel – fordi den hadde sitt opphav i sfæren til kriminelle voldsmenn. Det er ikke lurt å ta samfunnets kulturelle normer altfor alvorlig – ofte så har de en innsnevrende og begrensende effekt på tenkningen. Det eneste absolutte må være ønsket om å gå alle ideer etter i sømmene og være sitt eget lys, for å se det store bildet. Så la oss faktisk gjøre det nå. La oss se på historien.
Det vi kan lære da, er at Staten har alltid vært den største kjeltringen, den mest brutale undertrykkeren, og den verste massemorderen.
Hvorfor i all verden tror europeere av idag at Staten er snill? La oss se nærmere på denne ideen. Når var det den oppsto? Hvor? Hvordan? Hvorfor? Fordi makthaverne selv fortalte oss at de var snille?
Ranere bruker trusler, tvang og vold for skaffe seg profitt. Kriminelle organisasjoner bruker trusler, tvang og vold for å skaffe seg profitt. Å sørge for at en selv og kanskje andre også får flere midler å rutte med kan fremstå som en god sak. Problemet er bare det at pengene ikke vokser på trær. De opstår vanligvis ikke av seg selv. Inntekt er noe som må genereres, noe som man må fortjene i større eller mindre grad.
Vi har en samfunnsklasse som kalles for «de kriminelle». Utad så står de i opposisjon til politikere og systemet. De har sin egen uskrevne lov som definerer dem som en egen samfunnsklasse – den sier at mainstream-lovene ikke gjelder for dem. De støtter hverandres levevei moralsk. De synes det er fint med kriminalitet – så lenge det ikke blir for mange kriminelle. De er ikke så glad i konkurranse, og foretrekker monopol. Noen mennesker i andre samfunnsklasser har dem som sine forbilder; noen av disse forsøker tilmed å snakke som dem, kle seg som dem, fortelle andre om dem, opphøye dem.
Er det ikke lett å sympatisere med de kriminelle? Utallige mennesker verden over gjør dette når de ser på film. Man blir presentert for overgrep de har blitt utsatt for, vi føler deres dragning mot noe større enn dem selv… vi ser deres lidende kjærester, døde kamerater, sultne familier; korrupsjon og brorskap, ærlighet og risiko, lidelse og glede… vi ser deres steinharde harde kamp – og vi elsker det. Det er jo bare tilfeldighter som førte dem dit og ikke til en politikerkarriere. En dyktig regissør får deg både til å empatisere og sympatisere med de kriminelle. Det er deilig å se seg selv i rollen som en underdog eller den kjærlige patriarken som tar vare på familien; en som er kriminell, men samtidig som fantomet – ustoppelig og målbevisst, hard mot de harde og snill mot de snille. «Don’t hate the player, hate the game» – er det ikke det representantene for rapkulturen sier? Kriminelle er som oss, bortsett fra at de beskatter oss – på sin måte.
De kriminelle vil bare ha tre ting – andres penger/ eiendeler, deres lydighet /frykt, og muligeten til å fortsette med sitt. Medlemmer av denne samfunnsklassen fordeler først utbyttet blant sine egne. Men så kommer disse pengene Staten og alle andre mennesker til gode også – når de kriminelle begynner å sette sine nyervervede ressurser i omløp.
Kriminelle har en tendens til å kjempe om makt og innflytelse. De har en tendens til å kreve å få viljen sin. Faktisk så er de godt over gjennomsnittet opptatt av dette – sannsynligvis fordi det er det de lever av. Virkemiddlene de bruker for å få det som de vil er å konspirere, true og utsette mennesker for avstraffelse. De blir satt i fengsel for det.
Men ikke politikere. Hvorfor?
Det er utrolig hvor mye panikk en ærlig mann kan spre blant et utall hyklere.
– Thomas Sowell
For flere av oss er integritet alfa og omega – fordi den er en troverdighetsgaranti. Oss menn imellom – er det noe som kan være viktigere enn troverdighet?
Hvis man betrakter troverdighet som selve fundamentet for den festningen som manndom kan sies å være, så blir integritet som fenomen noe som det er helt essensielt å ha et bevisst forhold til. Det gjør det nødvendig å kjenne til integritetens to største fiender – kognitiv dissonans og hykleri. Disse to utelukker muligheten for at integritet i det hele tatt kan oppstå som et fenomen, som en tilstand og som en karakter.
Hykleri er å si en ting og gjøre en annen – eller omvendt. Hykleriets subtile, men svært mektige tvilling er kognitiv dissonans. Her handler det ikke bare om prinsippløshet, men om å ha helt motstridende ideer i hodet samtidig. Å støtte organisasjoner som driver med omskjæring av små guttebarn og på samme tid mene at foreldre som slår sine barn bør fratas foreldreretten, er et eksempel på dette. Den eneste måten å bekjempe kognitiv dissonans på er å bli konfrontert med den. Slik konfrontasjon er så smertefull at den som lider av dissonans, vil gjøre alt han eller hun kan for å unngå den. Men for å kjenne sitt sanne ansikt, så må man ha sett seg selv i speilet.
Et gammelt ordtak fra Østen forteller oss at:
In order to be effective, Truth must penetrate like an arrow – and that is going to hurt.
Mange tenker at det å ha noen motstridende ideer i hodet er den naturligste tingen i verden. Dette medfører riktighet: fenomenets utbredelse er så overveldende at den kan klassifiseres som en naturlig tilstand. «Så hva er problemet?» vil man kanskje tenke da. Men når alt er årsak og virkning, så blir det naturlig å se på de logiske konsekvensene denne tankegangen fører til. For hva betyr det å ha to (eller flere) prinsipielt motstridende ideer, og attpåtil mene at det er normaltilstanden?
Vel, det betyr ”null troverdighet”.
Hvorfor? Fordi da har man ingen konsekvent logikk i sitt resonnement. Da har man ingen logikk i sine tanker og dermed sine ord og handlinger – og personkarakteren vil av den grunn være deretter. Enten så er ting logiske, eller så er de ulogiske. Det finnes ingen mellomting – og hvorfor skulle man stole på det fullstendig ulogiske?
Man kan ikke bygge et høyhus på sandgrunn. Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig, altså logisk.Ordet «prinsipp» kommer fra latin og betyr grunnsetning, opprinnelse, første årsak.
Prinsipper kommer før logisk resonnement. De er opphavet til- og forutstningen for ethvert logisk resonnement. Idag, når dyptpløyende, analytisk, kritisk tenkning og utfordring av ideer, særlig på samfunns- og systemnivå har blitt stemplet som «ekstremt», «umoralsk», «uspiselig» og forvist til samfunnets ytterkanter, så er det bare naturlig at mennesker ofte tenker ulogisk, er helt sikre på det motsatte, og blir helt fra seg når den logiske bristen påpekes.
Fraværet av prinsipper gjør tenkningen tilfeldig. Kan man ha det tilfeldige som veiledende? Kan man stole på det tilfeldige?
Logisk tenkning er ikke alles sterke side. Men logikk er ikke noe annet enn tankens hygiene. Ulogisk tenkning stinker, og stanken rundt hyklere er uutholdelig.
”Too stupid to understand science? Try religion!” sies det, og utsagnet er veldig illustrerende i dette tilfellet. Hvis man ikke styres av logikk så styres man av mangelen på logikk – altså følelser, emosjoner som de ulike fenomenene vekker i en. Da har man ingen rød tråd som går igjen i de ulike aspektene av ens personlighet i den kontinuerlige strømmen av situasjoner, som oppstår i interaksjonen mellom den indre verden og omgivelsene.
Da har man ingen kjerne i sin karakter, ingen fundament å gå ut ifra, ingen helhet, ingen kontinuitet og dermed ingen forutsigbarhet. Med andre ord – ingen integritet i noe av det man tenker og gjør.
Det man sitter igjen med da, er kun varierende emosjoner som naturlig nok avføder en variabel moral og variabel etikk, noe som dermed får mennesker til å oppføre seg som løv i vinden.
Hvem ønsker å være en slik person? Kan man stole på slike mennesker? Hvor mange ønsker seg slike venner? Er det dette man ønsker å spre i samfunnet? Er det dette man ønsker å overføre til sine barn?
Hvis man ikke engang kan oppvise logikk, ærlighet og redelighet i sin tenkning, altså evnen til å skifte standpunkt hvis ens egen argumentasjon kommer til kort, hva kan man egentlig lære bort?
«Jeg har aldri forstått hvorfor ønsket om å beholde penger man har tjent betraktes som «grådighet», mens ønsket om å ta andres penger gjør det ikke.» – Thomas Sowell
Det tankesystemet som hykleri og kognitiv dissonans gir opphav til kjennetegnes ikke bare av prinsippløshet, men også doble standarter – ett for meg og et for de andre; ett i dette tilfellet her og ett annet for det andre tilfellet der. Med andre ord – relativisme. Relativisme er ideologien som benekter objektivitet, eksistensen av en objektiv sannhet, en sannhet som er sann fordi den korresponderer med den observerbare virkelighet. Den forfekter synet på at sannhet er noe som kan variere fra person til person; at den subjektive oppfatningen av at en tanke eller handling er riktig og sann automatisk gjør denne tanken eller handlingen til noe som er virkelig riktig og sant.
Den naturlige konsekvensen av slik tankegang blir da at det ikke kan finnes noen overgrep – fordi overgriperens subjektive oppfatning tillater overgrepet; ergo at overgrepet utføres og rettferdiggjøres ved at den anses som nødvendig, umulig å unngå eller på andre måter riktig der og da, av hele eller deler av overgriperens personlighet.
Et slikt syn fører til moralsk rettferdigjørelse av en type systemer som går under betegnelsen Kollektivisme. Her er individet underordnet gruppen og er mindre verdt enn denne kusntige enheten. Individet og kollektivet står i et evig motsetningsforhold.
Samfunnet vårt idag er basert på den kollektivistiske modellen, som i sin tur er basert på tvang: indivdet skal underlegges gruppen, og i særlig grad – gruppens styre. Individet blir sett på som en trussel, en utfordrer til gruppens hegemoni. En kollektivist er utroverdig, fordi hans eller hennes moral er relativ. Den er ikke prinsipiell. Den varierer med tid, sted og situasjon. Et overgrep der er en god handling her. Kollektivisten underkaster seg også en høyere makt og lar den styre og veilede hans tenkning. Den har alltid har det siste ordet – og den krever at du underlegges. Dette kravet er det eneste absolutt troverdige.
For en individualist så er individet – DU – ukrenkelig. Det finnes ingen kollektiv hjerne. Indivdet er opphavet til alt, og er derfor et mål i seg selv. En kollektivist derimot har som mål å ofre individet – deg – til kollektivet, til en høyere makt. Individet er ikke noe annet enn noe stammen ofrer til sin gud i håp om gjenytelser.
Et praktisk eksempel på relativisme er som følger:
Hvis to personer tvinger en tredje med på sin ide så er det et overgrep. Men bare man oppskalerer dette litt og det er flere personer involvert, vips, så blir dette plutselig til perfekt demokratisk praksis.
I et flertallsstyre så lever flertallet kanskje i et demokrati, men mindretallet lever i et fascistisk diktatur og er prisgitt flertallets, overmaktens avgjørelser – økonomisk, fysisk, og kanskje også psykisk. På hvilken måte er dette ikke et overgrep av verste sort? På hvilken måte er dette prinsipielt annerledes enn en voldtekt?
Det betyr at den ytterste logiske konsekvensen av relativisme er den at hvis man mener at det å sende et folkeslag i gasskamre vil være riktig dersom man skulle anse nødvendigheten av dette som reell, altså som en sannhet – så er det riktig å gjøre det. Og hvis min bevisste – eller ubevisste – filosofiske tilnærming til livet kunne ved hjelp av enkel, rasjonell konsekvenstenkning i ytterste konsekvens føre til konklusjonen om at voldtekt eller massemord på uskyldige mennesker kunne være riktig bare fordi et flertall bestemte seg for det, vel, så hadde jeg revurdert den for å si det sånn.
Så jeg velger Laissez-faire. Lev og la leve. Individet er den minste minoriteten på denne jord. Så jeg beskytter individet.
Kollektivisme starter med ideen om at man skal tvinge andre med på sin ide. (Fordi den er så god)
Individualisme starter med ideen om at du skal la andre mennesker være i fred. (Uansett hvor gode ideer du har)
Det finnes ingen mellomting. Mennesker som tenker- og lever som kriminelle, parasitter og konvensjonelle politikere velger det første.
Denne teksten har sirkulert blant frihetsmennesker på nettet i en del år. Den tilskrives en Alexander Warbucks, men hvem som er den egentlige forfatteren er uviktig. Det essensielle her er at teksten kanskje belyser noe helt essensielt.
How I manage my slaves
If you wish to keep slaves, you must have all kinds of guards. The cheapest way to have guards is to have the slaves pay taxes to finance their own guards. To fool the slaves, you tell them that they are not slaves and that they have Freedom. You tell them they need Law and Order to protect them against bad slaves. Then you tell them to elect a Government. Give them Freedom to vote and they will vote for their own guards and pay their salary. They will then believe they are Free persons. Then give them money to earn, count and spend and they will be too busy to notice the slavery they are in.
Slaves need electricity so that they can stay up later to work and study to be able to pay their electric bills and pay for all of their fine labor saving machines which enable them to finish their work in time to get some recreation which will help them feel more like going back to their jobs to earn money to live their wonderful lives as slaves.
They are lucky to be allowed to buy all of the wonderful things which make work and play so much easier. If they didn’t buy these fine things they would have no reason to work for money.
The poor people who take their food from the land and who sleep where ever they can, deprive themselves of the need to work for money. This further deprives them of a need to buy and store fine labor saving devices. They don’t seem to realize the fact that they are holding back progress. If they could be forced to consume more and work, we could increase our gross national production which is useful to keep this excellent system going for us. Consumption can be increased by making welfare and government grant money more available.
It is becoming necessary to provide better working conditions to stop slaves from dropping out. As more drop out and provide for their own needs and direct their own lives it leaves less people to control them. It is necessary to keep them dependent on jobs or government money to maintain our control.
We must find ways to keep them from dropping out of our schools too. Here we mainly teach them to obey orders, respect our laws, coincidently, we teach them a trade or profession with which they will minister to our needs and whims or to the needs of our other servants. We could teach them on-the-job much faster and better but it takes more time to complete their obedience training.
Those who take care of their own needs are difficult to enslave. We must encourage people to become dependent in every area that it is possible to do so.
Spørsmålet som naturlig dukker opp når man leser dette her er: Hvorfor? Vel, ikke glem å spørre deg selv «hvorfor ikke?» – og analysere svaret.
————————-
Alt det ovennevnte kan forøvrig også sammenfattes med tre sitater fra moromannen Henry Mencken:
Every election is a sort of advance auction of stolen goods.
The whole aim of practical politics is to keep the populace alarmed (and hence clamorous to be led to safety) by menacing it with an endless series of hobgoblins, all of them imaginary.
The art and science of democracy is taking money from the rich and votes from the poor under the pretence of protecting one against the other.
In politics, nothing is accidental. If something happens, be assured it was planned this way.
– Benjamin Franklin
Jeg er en politisk ateist. Det betyr at jeg ikke tror på noen politiske guder og ideologier på den politiske aksen. Det finnes egentlig ingen venstreside eller høyreside – bare mennesker som vil være frie og mennesker som vil kontrollere andre. Jeg står for fred og frihet for alle. Reell fred og frihet for alle fredelige individer. Det betyr at jeg er en antipolitiker – fordi reell fred og reell frihet for alle er en prinsipiell motsetning til all politisk praksis overalt i verden pr idag. På samme måte som en ateist benekter en gud, ser på ideen om en skapergud som ulogisk og står i moralsk opposisjon til gudeskikkelsen, så gjør jeg det samme med politikk. Hvorfor?
Politisk virksomhet er kunsten å profitere på å bestikke velgere av idag med deres egne penger fra imorgen.
Politikk handler som kjent om fordeling av goder plikter i et samfunn. Men et samfunn har i utgangspunktet ingen goder – dem er det individene som har. For å ha noen goder å fordele så må noen samle inn disse – også fra de som ønsker å beholde dem selv. Det er derfor vi har politikk: ikke på grunn av behovet for orden, men på grunn av at noen ønsker makt- og hva er det mennesker med makt over andre mennesker vil ha? Mer makt og mer tid ved makten. Så i og med at politikk er lønnsomt for noen, så har mennesket siden sivilisasjonenes begynnelse blitt flasket opp til å tro at politikk er flott og ikke minst nødvendig, og at syndflod er det eneste alternativet.
Disse ideene har blitt overført fra generasjon til generasjon med morsmelken, gjennom kulturell osmose og gjennom formell læring på de ulike institusjonene, slik at de færreste har fått sjansen til å tenke litt og stille seg kritisk til det. Men å stille seg kritisk til dette er egentlig det aller mest innlysende: fordi fundamentet for politikk er utøvelse av makt – altså vold i ulike former (i politisk sammenheng glemmer mange at tvang er vold og dermed et overgrep) – mot forsvarsløse individer. Dette gjøres såklart med de skjønneste intensjoner og påstander om fred, rettferdighet, fordragelighet og en lysende fremtid for alle. Maktutøvelse baserer seg på at medlemmene i et samfunn velger å gi noen andre medlemmer rettigheter som de selv ikke har. Er ikke det en absurditet i seg selv? Det betyr altså at en gruppe mennesker tilltater en annen gruppe mennesker å tvinge en tredje gruppe mennesker med på ideen til den første og den andre gruppen. Altså tvinge individet med på kollektivets ide, å tvinge mindretallet med på flertallets ide – fysisk, økonomisk, psykisk. Dette er politikk: kunsten å fremstille de verste overgrepene som noe uunnværlig, perfekt og samfunnsytttig – og få borgere til å tro på at det virkelig er slik. Som den store George Orwell påpekte:
Political language is designed to make lies sound truthful, and murder respectable.
Kort oppsummert – det er fire hovedproblemer med politikk:
Begrenset anerkjennelse av individets rett til å bestemme over eget liv og sin egen eiendom
Ingen anerkjennelse av mindretallet
Delegering av ikke-eksisterende rettigheter
Vold utgjør fundamentet for sikring av samspillet og redistribusjonen av goder
Oppsummert så fungerer det politiske systemet på følgende måte:
A og B krever inn penger fra C, gir det til D og tar kommisjon for det – og så må C trygle A og B om å få smuler tilbake.
Så et slikt system skal være det aller beste vi mennesker har kommet opp med, selv i vår tid når vi kan klone dyr, besøke Mars og skape materialer som ikke finnes i naturen? Og forresten – hvorfor i all verden skal du ha noen til å bestemme for deg og over deg? Holdt ikke det med mor og far?
Den eneste forskjellen på et diktatur og et demokrati i dagens form, er at i det sistnevnte så er det en litt større «elite» og litt flere prosent av befolkningen som bestemmer over resten. Men mindretallet merker ingen forskjell på om det er et flertall, en fuhrer med bart eller en raring med skjegg som bestemmer – de må fortsatt være med. Det betyr at selv om flertallet lever i et demokrati, så lever mindretallet i et 100% fascistisk diktatur.
Så politikk i sin essens er et fenomen som beskrives best som en kombinasjon av ran, voldtekt og overherretenkning. Den eksisterer fortsatt som fenomen grunnet et godt befestet føydalistisk system og det vi nå kaller for Stockholm-syndromet. Hvorfor? Fordi det er lønnsomt for noen.
Fortsettelse følger. Men ta først en titt på denne snutten fra Freedomain Radio:
Verden styres av ideer. Verden skapes av ideer. Derfor er det helt essensielt å se på ideologier som menneskene bekjenner seg til – også islam. Alle ideologier i verden har blitt utsatt for vitenskapelig analyse; alle har blitt utsatt for karikering, alle har blitt stilt overfor kritiske og utfordrende spørsmål, alle ideologiene i verden har blitt lagt under lupen og undersøkt. Hvorfor ikke islam?
Forresten, er ikke det utrolig at de finnes mennesker som ser sin naturlige rett å bli så fornærmet for at noen ikke aksepterer deres ideer, kritiserer deres ideer og påpeker problematiske sider ved deres ideologier, at de kan ty til eller støtte (stilltiende eller høylytt) utøvelse av vold og grusomheter mot disse?
Mange mennesker, fra vestlige statsoverhoder til gatefeiere, fra taxisjåfører til prester og imamer, påstår å kjenne islam. Ja, det finnes ikke-muslimer som mener å ha forstått islam. «Flesteparten av verdens 1,5 milliarder muslimer har ikke skjønt det, men dú har skjønt det» sier jeg til slike, «så bra, Hva med å gå ut og fortelle alle disse misforståere hva som er den sanne islam, fortelle at alle andre farer med løgn?» Det stopper der. Mange mennesker, selv analfabeter, påstår at de kjenner islam, at de kan islam, at de har skjønt islam – og at mange andre har misforstått den. Mange av disse krangler, truer på livet, myrder og tilmed kriger både mot hverandre og mot ikke-muslimene på grunn av dette, århundre etter århundre. Eksemplene er utallige. Islam har ekspandert ved sverdet. Islams grenser har vært blodige siden dag én. Som det sies:
Religiøse fanatikere skjærer over strupene på hverandre fordi de er ueninge om hva som skjer med dem etter at strupen er skåret over.
Så la oss se på innholdet og budskapet i den eneste korrekte kilden til kunnskap om islam – islams tre hellige, uforanderlige tekster. Alle de har blitt skrevet på arabisk om og om igjen, oversatt utallige ganger til utallige språk – og alle utgavene er stort sett identiske. Så det er bare å trekke på smilebåndet av påstander om at man må kunne arabisk for å forstå dem.
Den korteste oversikten man kan tenke seg:
Vi går videre med litt essensiell statistikk:
Koranen utgjør kun 16% av den islamske doktrinen. Resten handler om Mohammed.
10.2% av Medina Koranen er av anti-jødisk natur. Til sammenligning så er bare 6.8% av teksten (regnet etter avsnitt) i Adolph Hitlers Mein Kampf anti-jødisk.
Koranen fremlegger et komplett filosofisk system som inkluderer politikk og etikk. Koranens metafysikk påstår at Allah er den eneste virkeligheten og at menneskeheten må tilbe Ham. Et menneskeliv er forutbestemt av Allah. Hele verdener tilhører Allah.
Den høyeste måten å leve på er å dø for Allah i jihad. Døden, Paradiset og Helvete er tydeligvis verdiene i Islam. Det korrekte forholdet mellom Allah og menneskeheten er mester /slave (muslimer er Allah’s slaver) og frykt (det er over 300 referanser til frykt for Allah, den Barmhjertige).
Menn skal underkaste seg for Allah, kvinner skal underkaste seg for mannen og (kafir) ikke-muslimer skal underkaste seg for de troende.
Hele 61 prosent av teksten i Koranen handler om hvordan de vantro skal behandles (politikk).
Hele 75% av Sira (livet til Profet Mohammed – eksempler til etterligning) handler om Jihad.
Hele 20% av Bukhari Hadith ( Profet Mohammed sine tradisjoner – veiledning i forhold til handling og livsførsel) handler om Jihad, av disse er det 97% som refererer til ytre Jihad (krig, ergo politikk) og kun 3% til indre Jihad (religion).
Omtrent 51% av Medina Koranens tekst handler om jihad og verbale trusler retter mot jødene, ikke-muslimer og hyklere (halvhjertede muslimer).
Det er 146 referanser til Helvete i Koranen; 94% av disse omhandler syndere som havner der på grunn av uenighet med Allah (politiske fanger) og kun 6% av syndere er der på grunn av umoralske handlinger (tyveri, mord o.l).
Hva sier det til oss?
Koranen har ikke et eneste vers som omhandler medfølelse eller kjærlighet til en Kafir (Vantro). Samtidig er det 14 vers som forteller at en Muslim ikke er venn for en Kafir.
I Koranen er det over 300 referanser til Allah og frykt. Det er kun 49 referanser til kjærlighet. Av disse, 39 er negative som for eksempel de 14 negative referansene som omhandler kjærlighet til andre guder, status og lignende.
Tre vers krever at hele menneskeheten skal ha kjærlighet til Allah; 2 vers forteller om at Allah elsker den troende.
Hele 25 vers forklarer at Allah ikke elsker Kafirer.
Av de gjenværende 5 versene om kjærlighet er det 3 som handler om kjærlighet muslimske brødre imellom. Et vers handler om å gi for å få Allahs kjærlighet.
Det gjør at vi sitter igjen med kun ett stakkarslig vers om universell kjærlighet: «gi det du kan til veldedighet» – og selv dette er forurenset av Islams dualisme – for muslimsk veldedighet går kun til andre muslimer.
Straffen for å konvertere til andre religioner er døden.
Hva betyr det for oss? Hvilke slutninger kan vi trekke?
Islam kom over 600 år etter kristendommen. Siden da har den ført krig mot alle – mot kristne, jøder, polytheister, buddhister og hinduister. Korstogene var et svar på Islams voldelige ekspansjon, en ekspansjon som vi regner med kostet over 270 milllioner mennesker livet og som tar liv den dag i dag: http://www.politicalislam.com/tears/pages/tears-of-jihad/
Videre:
Islam har ingen begrep som omhandler menneskeverdet og isteden deler alle i Troende vs Vantro og dårlige muslimer. I møtet med Islam har vi – de vantro, altså de verste menneskene på denne jord – kun tre valg:
1) Å konvertere, 2) Å underlegge seg Islam (slaveri; dhimmitude) og bl.a. gi halvparten av inntekten til muslimer, eller 3) Dø?
Islam har evigheten som mål. Det betyr at islamister kommer ikke til å gi seg.
Du trenger ikke tro på ett ord av det jeg skriver – sjekk alt for deg selv.
Og mens du gjør det, tenk på følgende:
En religion som påberoper seg å være den ypperste og uforanderlige sannheten som gjelder overalt og for alle; en religion som har oppfunnet begreper som Dhimmi (ikke-muslimsk slave for muslimer), Jizya (slaveskatt for jøder og kristne under Islamisk styre) Jihad (kamp for allah’s sak), Kafir (vantro, for en muslim: det verste mennesket på denne jord), Sharia (Islamisk lov som gjelder for alle mennesker) og Taqiyya (løgn for å fremme Allah’s sak); en religion som tar sikte på å kontrollere alt utenfor den selv… en slik religion kan neppe være gode nyheter for et sivilisert samfunn, uansett hvor sekulære eller oppegående «de troende» måtte være.
Nazister var stort sett oppegående nok til å være fredelige mennesker, som lekte med barna sine, passet på naboen; de ønsket det beste for landet sitt og håpet på styrking og spredning av ideologien som de selv tilhørte. Vi kjenner til resultatet.
Så det spiller ingen rolle om en person er kulturell, hjernevasket muslim eller har bevisst valgt å følge islam – så lenge personen assosierer seg med en slik menneskefiendtlig ideologi, så er den en fare for samfunnet, og ikke minst seg selv.
Så spørsmålet som vi, mennesker født i en relativt fri verden, har et grunnleggende ansvar for å vite hvorfor vi mener det vi mener, og spørre oss selv:
Hvordan fungerer samspillet mellom et demokratisk, tolerant samfunn og et system av suprematstiske ideer og dualistisk «hellig» etikk som påstår å være den ultimate, evige, perfekte og universelle sannheten – og skiller mellom de troende og de ikke-troende som to motpoler i en verden som påstås å tilhøre de førstnevntes gud allerede? Hvilken vei går egentlig integreringen?
Det aller viktigste å huske for en ikke-muslim, er at ifølge islam, en god muslim er en som følger den islamske doktrinen, og ikke en som er ”likandes».
Patriarkens 