Mang en stor europeer har i tidenes løp forhandlet med og besøkt den Muslimske Verden i håp om å bringe den nærmere vår verden. Men verken kompromissbasert politikk, ettergivenhet, penger og åpenhet, ei heller kjærlighet, har kunnet reformere Islams tilnærming til mennesket og andre sivilisasjoner. Humanisme er alltid bankerott i møte med Islams hellige, uforanderlige, evige krav om underkastelse. Så istedenfor er det de europeiske byene som gradvis blir omvendt til en annen Kabul, en annen Islamabad og en annen Mogadishu. Årsaken er at Islam er en ekspansjonistisk overherrreideologi. Muslimer er Islams første og største ofre – og de setter en gammel eventyrbok over alt annet. Islams grenser har vært blodige siden dag èn – og muslimer begynner å forbinde sitt nye land med gamlelandets religiøse og kulturelle identitet. Den tragiske sannheten er at jo mer Islam, jo mindre fred. Jo flere muslimer det er i et land, jo verre fungerer landet. Som det sies – om det er noe galt med religiøs fundamentalisme, så må det være noe fundamentalt galt med religion.
Det finnes mange meninger om hva Islam er. Men alle de er nettopp det – personlige meninger, ikke noe annet. Sannheten er at det er bare meningen til Allah eksempelet til Mohammed som teller. Den islamske trosbekjennelsen omhandler kun de to skikkelsene. Deres budskap og eksempel, den kan man lese om i grunntekstene. Hvorfor faller stadig flere kulturelle muslimer tilbake på innholdet i religionens grunntekster istedenfor å ta avstand fra det?
La oss først se på dagens Europa. I kjølvannet av oljeembargoen åpnet politikere Europas porter for alle og enhver på 70-tallet. Med den såkalte arbeidsinnvandringen fikk islamistene sine første brohoder her i vest, og venstresiden fikk flere trofaste velgere. Sprengladningene var lagt ut.
Situasjonen? Islam, med alt hva den innebærer av religion, kultur og politikk, egen økonomi, rettssystem, sosial uro, kriminalitet og terror blir en stadig større maktfaktor. Et vanlg fenomen er at innvandrerungdom, eller mer presist – ungdom med islamsk bakgrunn, går amok i svenske, franske og andre forsteder. Det er ikke første gang dette skjer og det er heller ikke den siste.
«Hvorfor kaster dere stein på oss? Jeg er her om pappaen din trenger hjelp dersom han krasjer bilen sin, jeg hjelper søsteren din om det begynner å brenne på kjøkkenet hennes. Jeg kommer til å svømme i iskaldt vann for å hjelpe din lillebror om han har falt ut av en båt. Jeg kommer til å hjelpe mormoren din om hun får hjertestans, og jeg kommer til og med til å hjelpe DEG dersom du går gjennom isen en solfylt dag i mars» skriver en svensk brannmann i et åpent brev til bråkmakere i Sverige.
Disse ungdommene ramponerer ikke bare andre menneskers eiendom. De angriper ikke bare politiet. Det de gjør, er å angripe det europeiske samfunnets humane kjerne. De kaster stein på brannmennene og ambulansepersonell, truer dem med skytevåpen, de skjærer over brannslanger, de brenner biler, skoler, barnehager. (I Frankrike har de til og med stoppet busser, tog og ranet alle ombord.) Mens de gjør det, så skriker de ut noe som kan høres helt uforståelig med det første: «Go home, it’s not your war!». Hva er det de snakker om? Krig? Hvilken krig?
Moskeene spretter opp her og der. Stadig flere tradisjonelle islamske klesdrakter er å se i gatene. Fra Russland til Spania og England så er det titusenvis, og i visse tilfeller hundretusenvis muslimer som jevnlig blokkerer gatene og vender seg mot Mecca i bønn. https://www.youtube.com/watch?v=TOSFT3FxqgM
Det er bare å søke på nettet. Faktum er at Islam har ikke blitt reformert. Den islamske verden har ikke blitt demokratisert. Istedenfor så er det Vesten som blir islamisert.
Folkemord og etnisk rensing, de bestialske drapene og terroraksjonene, disse opptøyene i svenske og andre europeiske byene – hvis vi kikker på verden, så vil vi faktisk se at disse tingene er normalen mange steder, og det er vondt å vite. Men det er bare en levende ideologi idag som opphøyer alt dette til en religiøs plikt. Grunntekstene er der for alle å se. Det samme gjør historien, og youtube -lignende nettsider er fulle av groteske videosnutter fra den muslimske verden. Det går i avkutting av hoder og kjønnsorganer. Hvorfor er det så få (og ingen blant samfunnstoppene, ekspertene og «forskere») som tør snakke om elefanten i rommet?
For det første så strider det mot den gjeldende sosiale teorien – multikulturalisme, som i virkeligheten ikke står for noen tolerant pluralistisk multikultur men for det rakt motsatte. Hva skjer med de som kritiserer Islam? For det andre så er det bare å se på nyhetsbildet.
Theo Van Gogh ble halshugget og skutt på åpen gate, midt i rushtrafikken. Salman Rushdie og norske William Nygaard, Geert Wilders, Kurt Westergaard, Lars Vilks og Lars Hedegaard er navn alle burde kjenne til. De trenger vår støtte – de har ofret sin egen og familiens trygge tilværelse for europeernes frihet. Deres filmer, deres kunst og deres ord viste Islams politiske, supremacistiske ansikt til et bredere publikum. De viste oss summen av Islams historie, teologi, politikk og tenkning. Og det er derfor de lever med en dødsdom over seg alle sammen. Det er derfor de har blitt utsatt for drapsforsøk. Fordi de viste hva Politisk Islam, Islamisme, Ortodoks Islam var ifølge Islam selv. En slik avsløring er en dødelig fornærmelse mot Allah og profeten. En slik avsløring er utålelig for en islamist. Straffen for en slik avsløring er døden.
Hvordan man tilber sin gud inne i hodet sitt – det er religion. Hvordan man behandler andre mennesker etter befalinger fra denne guden – det er religiøs politikk.
Landene våre har mer enn nok av besteborgere som pjatter i vei om ytringsfrihet og lignende. Men når mordere kommer på døra til de få som tør kritisere en destruktiv, undertrykkende, ekspansjonistisk ideologi, så klarer ingen av dem engang å legge fingeren på tastaturet. De er redde. De er livredde – og gjør det de kan for å distansere seg og ri av stormen. For de vet – kritiserer du Islam så kommer det mennesker etter deg. Det kommer mennesker etter dine nære og kjære. De kommer ikke for å snakke – de kommer for å utføre et mord, og de kommer ikke til å gi seg. Aldri. Jihad varer så lenge det eksisterer noen som gjør motstand mot jihad, fysisk eller psykisk. Islam har oseaner av tid. Mang en europeisk struts, flasket opp på politisk korrekthet og kastrert gjennom velferdsbarnehage-mentalitet vil tenke: hvorfor skulle de ikke la oss være bare vi er ettergivende eller bestikker dem, er de ikke mennesker som alle oss andre?
Vel, kommer Skattetaten til å la deg være hvis du er ettergivende eller bestikker funksjonærene? Nei. Etaten kommer til å kreve inn sitt med urokkelig presisjon helt til kroppen din blir til jord, og så går den etter dine arvinger. Er Politisk Islam snillere?
For å forstå hva som foregår, for å kunne gjøre noe med et problem, så må man først forstå det fullt ut. Man må se på alle de underliggende faktorene. Det krever ryggrad, en vitenskapelig, sannhetssøkende tilnærming i bunn og integritet. Alt det som ikke finnes i den konvensjonelle, mainstream-politikken, fordi det rett og slett ikke er lønnsomt. Men det er visse ting som er umulig å gjemme bort. Man kan ikke oppheve naturlovene med politiske vedtak, moralisering eller ved å grave hodet ned i sanden.
Ethvert menneske blir født inn i en allerede eksisterende historisk, kulturell og sosial kontekst, og ingen analyse av den menneskelige situasjonen er komplett uten at vi har tatt dette i betraktning. Alle individer er vidt forskjellige. Samtidig så består alle av de samme partiklene, molekylene og genene. Kombinasjonene varierer litt, men byggesteinene er de samme. Alle ser noenlunde like ut og vil stort sett det samme, nemlig unngå det de ikke liker og oppleve mer av det de liker. Så det er visse fundamentale likheter, og det er visse grunnleggende prosesser. Men til tross for alt dette, så ser vi enorme, ofte uforsonlige forskjeller menneskene imellom. Ikke rent ofte resulterer disse forskjellene i død og elendighet. For å forstå dette, så må vi se på hva det er som styrer tilblivelsen og utfoldelsen av de psykologiske forskjellene. Det betyr at vi må virkelig forstå et menneske og se hva som driver det. Men å forstå et menneske fullt ut betyr å forstå hvordan menneskets indre og ytre verden henger sammen, og for å forstå dette, så må vi se på den sosiale, den kulturelle, den historiske konteksten og den ideologiske konteksten.
De religiøse fanatikere skjærer over strupene på hverandre fordi de er uenige om hva som skjer med dem etter at strupen har blitt skåret over. Islam kan ikke reformeres uten at den slutter å være islam, derfor har den aldri blitt reformert. Hva islam har gjort med muslimene ser vi ut ifra måten de behandler sine uvenner og døtre på. Om Islam hadde stått for fred så hadde islamske fundamentalister vært de fredeligste og mest kvinnekjære menneskene i verden.
Så: hvem er det som utmerker seg med terroraksjoner mot sivile i vesten i dag? Hvem var det som sto bak opptøyene her hjemme, i Sverige, i Danmark, i Frankrike? Hvilken identitet gir den utøvende part til seg selv? Hvordan betegner den seg selv? Hvem var det som var ofrene? Hvem er det som utmerker seg med overfall, voldtekter og konedrap? Hva er fellesnevneren?
Det kan være bare en årsak. Det kan være mange årsaker. Men et kritisk – altså vitenskapelig – blikk som undersøker alle de underliggende faktorene innebærer også en undersøkelse av fenomenet som kom før alle andre – Islam. Islam har skapt en religiøs, historisk, kulturell, sosial, og dermed også psykologisk kontekst. Den har avfødt en religion, en politikk og en kultur; summen av hendelser styrt av denne ideologien har i århundrenes løp blitt til historie – og alt dette påvirker og former psyken til ethvert menneske som blir født inn i denne konteksten. Så for virkelig å forstå mennesket bak opptøyene, så må man også forstå den karakteristiske kulturen og historien som formet dette mennesket – og for virkelig å kunne gjøre dette, så må man forstå selve kilden til alt dette. Det betyr at man må for å forstå Islam.
Religionshistorisk så samlet Mohammed kun 150 tilhengere under sin tid som en kranglete, men fredelig profet. Skaren av tilhengere begynte å vokse når han oppfant jihad og begynte med ran av karavaner fra Mecca og så krigføring. Ran og krigføring er lønnsomt og i løpet av et tiår så lan han under seg hele Arabia.
Teologisk sett så er Islam ekspansjonistisk. Den er ute etter islamisk fred, og i Islam, det blir ikke fred før hele verden er underlagt islam. Den islamske freden oppnås gjennom jihad. Den mest uhyrlige forbrytelsen er å være uenig med Allah og Mohammed, og må straffes deretter. Jihad er verktøyet, og jihad er ikke bare direkte krig – alt som gagner Islam, er jihad. Å si at Islam er fredelig, er jihad. Å donere penger er også jihad. Enhver muslim er forpliktet til jihad. De som følger befalingene loves et utall himmelske jomfruer i nød. De andre, såkalte hyklerske muslimer, befales derimot død og fordervelse, både her og i etterlivet. Islam har evigheten som mål. Så islamister kommer ikke til å gi seg.
Historisk sett så har Islams grenser vært blodige siden år 624 A.D. Noe som betyr at enten så var alle folkeslagene og kulturene islam møtte på svært fordomsfulle, eller så er det noe alvorlig galt med Islam. Sunni og Sjia har kriget mot hverandre nesten like lenge.
Kulturelt sett så har en emosjonell, aggressiv væremåte en helt annen posisjon i islamsk kultur enn i mange andre store kulturer. Islam har ekspandert ved sverdet. Dette sverdet kan vi for eksempel se på det Saudi-Arabiske flagget. Begrunnelsen for bruk av sverdet er teologisk – kamp mot fiendene til Allah og profeten er en plikt for de troende.
Psykologisk sett så lever den troende muslimen i en kontinuerlig tilstand av trauma fra omskjæring i en relativt voksen alder kombinert med kognitiv dissonans grunnet det konfliktfylte, eksplosive spenningsfeltet mellom helt motstridende psykologiske og teologiske faktorer:
Det evige slavefoholdet til sin sjalu gud og krigerprofet kontra lengselen etter fri utfoldelse og livets gleder; seksualitetens syndige natur kontra naturlige lyster; den kvinnelige ærens altoppslukende betydning for æren til mannen; den såkalte «Islamic Narrative» kontra den virkelige historien; observasjon av den hjerteskjærende brutaliteten og elendigheten i den islamske verden kontra fabler om gamle tiders storhet; ufred i «Islams hus» og velstanden i den urene Vesten; koblingen av gamlelandets kulturelle, muslimske identitet til det nye ikke-muslimske, kristenkulturelle landet bebodd av kafirer. (En kafir er den største fienden til allah, profeten og muslimen. En kafir er det verste mennesket på denne jord. Å bli kalt for en kafir er den største fornærmelsen for en muslim.)
Dette fortsetter med kvinnens gudegitte mindreverdighet kontra forelskelse; kvinnens urene natur kontra kjærligheten til egen mor og datter; menneskets naturlige dragning mot fredelig sameksistens og påbud om kamp for Allahs sak (jihad); tiltrekning til de urene, vantro fristerinner og konsekvenser av frafallenhet: sosial stigma, eventuell fysisk straff og den dype frykten for evige pinsler i underjordiske torturkamre.
Legg til inngifte i x antall århundrer, så har man svaret på hvorfor det er så mye hysteri, hat og elendighet. Destruktive rollemodeller, destruktive normer, destruktiv tenkning. Dette oppstår hvis positiv kvinnelig påvirkning er fraværende. Individer og samfunn som undertrykker kvinner vil aldri finne fred.
Resultatene av dette ser vi overalt, og blant annet i brutaliteten som Allahs soldater oppviser i møte med sine fiender. Fiendens kvinner og barn lider samme skjebne som stridende menn. Det går i voldtekt, avkutting av spesifikke kroppsdeler: kjønnsorganer, neser , ører, tunger, samt lemlestelse av lik. (Saudi Arabia og Iran har for eksempel fjerning av øyet som en legitim straff den dag idag. Æresdrap, omskjæring og avkutting av nese eller syre/kokende vann i ansiktet er heller ingen uvanlig kulturell straff for kvinner i mange muslimske land).
Islam betyr underkastelse, og resultatet av underkastelse er fred. Alle som motsetter seg underkastelse er Allahs og Profetens største fiender. Å være uenig med Allah, Profeten og dermed også Ummah er den største fornærmelsen mot Islam. Grunntekstene forteller oss at straffen for det er en smertefull død. I Vesten idag så blir sadistisk vold sett på som patologisk – men Islam står for det motsatte. Når vi forstår dette, forstår vi årsakene til brutaliteten.
Overgrep og tortur i en større, kulturell eller samfunnsomfattende skala er en projisering av kulturelle tabuer. I Islam så blir seksualitet generelt og kvinnelighet spesielt betraktet som noe skamfullt og syndig, og er noe som vekker forakt. Uenighet, individualisme, blir sett på som uvilje til underkastelse for kollektivet, og er en dødelig fornærmelse. (Litt som i ethvert brutalt fengsel.) Lemlestingen som jihadistene utfører, bærer preg av dette.
I hodet til Allahs soldater så stadfester voldtekt offerets slavestatus i forhold til både overgriperen og kollektivet. Kastrering fjerner fundamentet for identitet og manndom, og stadfester offerets uverdi i forhold til kollektivet, Allah og Profeten. Avkutting av nese og vansiring av ansiktet fjerner personligheten – offeret blir gjort usynlig, fordi dets blotte eksistens er en fornærmelse mot Ummah. Avkutting av ører og tunge fjerner evnen til å kommunisere – formidle og høre fornærmelser om Ummah (kollektivet), Allah og Profeten. Lemlestelse av resten av kroppen, mens det er levende og så etter at døden, symboliserer reduksjon fra menneske til et uverdig kjøttstykke – en velfortjent straff for det som er den mest uhyrlige forbrytelsen i Islam – manglende aksept for Allah og hans Profet, og deres Ummah.
Kulturellt og teologisk så blir slik vold ikke bare sanksjonert, men også belønnet, her og i etterlivet. Jihadistene blir sett på som helter. De stopper besudlingen av Islam, og muslimene. De gjenoppretter Islams, Allahs og Profetens ære. De sprer Islam – og blir belønnet deretter.
Strategisk så gjør den massive voldsbruken jihadistene til en aktør som det er umulig å glemme. Dette blir sett på som respekt i den islamske betydningen av ordet – som er nært beslektet med frykt. Denne formen for respekt blir sett på som første steg på vei mot verdens underkastelse for Islam – og en slik underkastelse er Islams mål.
«Vi bruker droner og de bruker macheter, det er ingen forskjell, mord er mord, det er de som er den tapende part siden det blir drept flere av dem enn oss» – hører jeg noen sosialistiske internasjonalister jamre om. En muslimsk terrorist ligger vanligvis langt over en entreprenør på de vestlige sosialistenes rangstige. Mange tror åpenbart at det å være dum, fattig, misfornøyd, hysterisk, voldelig og hevngjerrig gjør deg automatisk til et sannhetsvitne istedenfor en radikal taper. Men den største taperen er egentlig den som ser det slik. For det er umåtelig stor forskjell på et overfladisk konsumsamfunn og en supremacistisk dødskult.
Over århundrenes løp så har Europa blitt til et sivilisert sted. «Å være sivilisert» – dette konseptet eksisterer ikke i alle samfunn. Verdens ulike kulturer utviklet særegne forhold til vold, som var – og dessverre er – en del av den menneskelige eksistens. Europeere, på lik linje som noen kulturer i Østen, forsøkte alltid å opphøye voldsutøvelse fra å være noe grotesk til en gentlemansport. Dette var på ingen måte en lineær utvikling – ting gikk opp og ned. Men forsøk på å gjøre voldsutøvelse til en mer sivilisert prosess kan vi se i Europas alle historiske epoker. Det handlet om å teste seg selv, om fair play, en slags dødelig ærlighet og renhet, like muligheter og ikke minst en verdig død. Konseptet «Duell» var et viktig steg i denne retningen, og til slutt så druknet den magevrengende menneske-mot-menneske volden i humanisme, velstand og høyteknologiske avlivningsmetoder. Derfor blir vi uvel og desorienterte når strupekuttingen og den påfølgende glorifiseringen kommer så tett på.
Muslimsk innvandring har ført Islams afghanske, somaliske, pakistanske normer til gatene i London, Stockholm og Oslo. Individuelle voldelige handlinger kan oversees. Men det er ingenting som er individuelt ved alle disse tilfellene. Dette er mer enn en voldskultur. Dette er en voldssivilisasjon.
Hvorfor er det slik? Fordi Islam gikk en annen vei. Vold fungerer og den kan lønne seg. Ellers så hadde den forsvunnet fra jordens overflate. Den mest brutale og den mest iherdige har store sjanser for suksess. I Islam så blir voldens kvantitet og omfang sett på som en kvalitet i seg selv. Istedenfor å gjøre voldsutøvelse umoralsk, så gjør Islam voldsutøvelse hellig. Den opphøyer halshugging til et ritual. Den opphøyer mord til en guddommelig handling. Den opphøyer stammekrig til en religiøs plikt. Jihad er utslettelseskrig opphøyd ved hjelp av teologi. Islam har ekspandert ved sverdet. Nå ekspanderer den også ved demografi.
Så spørsmålet vi bør stille oss er:
Tror vi at Europa vil forbli den samme med den nye, raskt voksende befolkningen?
http://www.cspipublishing.com/Sharia_Law_for_Non_Muslins.html (norsk oversettelse)
Patriarkens 